Andreas Wallenius

Etter å ha jobba en del i forskjellige jobba, men mest som håndverker. Har æ ufrivillig blitt dratt med inn i en drikkekultur som nærmest overgår helgefylla. Kaffedrikking e sosial drikking på et anna nivå enn alkohol. Det e ikke uten grunn at det hete kaffepause. Men det e her problemet mitt kommer inn i bilde. For det e stort sett bare på jobb at æ drikk kaffe. Så når helga kommer å æ skal "slappe av" blir æ plutselig slått av etterskjelvet til en kaffefri dag for nån som nylig har blitt avhengig av kaffe, uten helt sjøl å være klar over det.


- "God morgen, unge mann!" (Sa det norske folk)
- "Ka faen e det du vil?" (Svarte den noget morgengretne unge herren)

Å våkne opp en lørdagsmårra å kjenne at du ikke fungere som menneske e vel ikke akkurat uvanlig, kan vel nærmest kalles en folkesykdom, som om fyllesyka ble en selvforskyldt pandemi som aldri vil få ei vaksina. Men å våkne med dagenderpå følelse uten å ha drukke alkohol e nesten værre. Man labbe rundt som en zombie å prøve å finne nærmeste kilde til koffein. Morgenstadiet kan lett sammenlignes med George Romero sin film fra 1968;


"Night of the Living Dead" (George Romero 1968, kilde Wikipedia)

Kall mæ gjerne naiv, men tidligere trudde æ mine fysiske sammenbrudd når helga kom kunne skyldes utmattelse. Men fant fort ut at æ hadde blitt sykelig avhengig av kaffe, for å fungere som ett menneske. Men så prøve æ å tenke tilbake på kordan æ va i helgen før æ ble kaffedrikker. Kan oppturen etter morgenkaffen overgå det normale for ikke-drikkera? til tross for nedturen?


For da, etter en eller to koppa kaffe har plutselig kroppen fått batterian på plass igjen, og man e klar for å gripe dagen!